Hunder i Vietnam – De stille følgesvennene på veien

En reisefortelling fra gatene, strendene og promenadene på Côn Đảo

På Côn Đảo begynner dagen tidlig. Solen har så vidt løftet seg over fjellene når de første scooterne glir gjennom gatene. Og mellom dem – i skyggen av matbodene, foran dørstokkene, langs strendene – ligger hundene. Løse, rolige, halvvåkne. Ikke nervøse, ikke på vakt. Bare til stede.

For en nordmann er den første tanken: «Hvem eier den?»

Men i Vietnam er spørsmålet litt annerledes: «Hvem kjenner den?»

Et annet forhold – et annet språk

Der hunder i Norge lever i bånd, med mikrochip, vaksiner, regler og lange turer i skogen, lever hundene i Vietnam i et helt annet tempo. Her glir de inn i nabolaget på sin egen måte.

De sover på dørstokken.

De spiser matrester som en eier har satt ut.

De følger deg et lite stykke, nysgjerrige, men aldri påtrengende.

De søker skygge under en parkert moped.

De vandrer fritt, som små innbyggere av gata.

Det er ikke et tegn på uansvarlighet – det er kultur.

Hunder her er ikke prosjekter eller hobbyer.

De er en del av hverdagen. En del av husholdningen.

En del av byen.

Frie, men ikke forlatte

Det er lett å se en løs hund i Asia og tenke at den er forlatt. Men i Vietnam stemmer det sjelden. De fleste hundene tilhører noen, men eierskapet er mykere og mindre definert enn det vi er vant til.

En hund kommer og går som den vil.

Den vet hvilke dører som gir mat.

Den vet hvilke fortau som er trygge.

Den vet hvor den hører hjemme.

Det er en slags frilivstil – noe mellom kjæledyr og gårdshund.

Og hundene ser ut til å trives i denne friheten.

Den vietnamesiske hunden er en stille optimist

På Côn Đảo merker du det enda tydeligere: hundene er milde. De virker nesten filosofiske der de ligger og betrakter omgivelsene, som om de har sett turister komme og gå så lenge at ingenting lenger forundrer dem.

De følger med på avstand.

De bjeffer sjelden.

De tigger lite.

De trives i flokk, men er like tilfredse alene.

Og du tenker:

Dette er ikke eierløse hunder.

Dette er hunder med en annen måte å uttrykke tilhørighet på.

To land – to syn på hva en hund skal være

I Norge er hunden et familiemedlem – planlagt, forsikret, registrert, trent og luftet etter faste rutiner.

I Vietnam er hunden mer som det vennlige nabolagsbarnet som alltid løper rundt: litt fri, litt selvstendig, men alltid i nærheten av hjemmet.

Ingen av systemene er perfekte.

Begge er formet av historien og kulturen de vokser ut av.

Den siste kvelden

Den siste kvelden i Côn Đảo går du langs strandpromenaden. En brun blandingshund løfter hodet fra sovestedet sitt ved foten av en lyktestolpe. Den ser på deg, gjesper og rusler stille ved siden av deg en liten stund. Ikke for å tigge. Ikke for å bli klappet. Bare for å følge deg litt. Som for å vise at dette frie, milde livet er helt normalt her.

Og når den til slutt stopper og lar deg gå videre alene, forstår du at hundene i Vietnam tilhører noe større enn én husstand.

De tilhører stedet.

De tilhører rytmen.

De tilhører folket.

Og du innser at dette også er en del av det å reise:

å oppdage at en hunds plass i verden kan være annerledes – og likevel fylt av fred.