A En historie om en stormfull kveld, en liten restaurant og menneskene som holder Côn Đảo levend

En stormfull kveld på Côn Đảo, da vinden presset hardt mot gatene og regnet falt i glitrende striper, fant vi ly i en liten og varm restaurant som heter YinYang Foods & Balancing. Lykter glødet mykt gjennom den tunge regnluften, flettede lamper kastet rolige skygger over trebordene, og duften av urter, kraft og småkokende krydderretter la seg rundt oss som et varmt teppe.

Inne var alt fredelig—tette grønne planter, lav musikk, og en ro som bare finnes på steder der hverdagen fortsatt er nært knyttet til naturen.

Restauranten drives av Chi og Marco—en vietnamesisk kone og hennes tyske ektemann.

Chi (Yin) legger sin kjærlighet til tradisjonell vietnamesisk mat i hver rett hun serverer; Marco (Yang) tilfører kreativitet og balanse gjennom cocktailer og unike smaker. Sammen har de skapt noe lite, men fullt av sjel.

Mens stormen raste utenfor den kvelden, fikk vi servert varme, lokale retter som smakte som gamle familiehistorier. Sønnen deres lekte stille i nærheten, mens Chi og Marco beveget seg gjennom rommet med den typen omsorg som gjør et sted mer til et hjem enn en forretning.

På et tidspunkt kom Chi bort til bordet vårt med et ydmykt smil og spurte om vi var fornøyd med maten. Stemmen hennes var myk, ekte—en oppriktighet som ikke kan skuespilles.

Kort etter, mens regnet trommet jevnt mot taket, åpnet hun seg. Ordene kom sakte, og så med en dyp ærlighet formet gjennom år med å se øya forandre seg.

Hun fortalte:

«Jeg er født og oppvokst på dette hellige landet, kjent som den vietnamesiske fedrenes himmelske alter.

Familien min bor fortsatt her. Mine besteforeldre på morssiden kom til Côn Đảo i 1973, før frigjøringen av Sør-Vietnam.

Jeg elsker dette landet dypt—det er stedet jeg ble født og oppvokst.

Og nå, i en alder av 45 år, ser jeg dette vakre, fredelige landet bli forstyrret av pengegriske investorer som bare vil tjene på hjemlandet vårt—denne kjære øya, spesielt stedet hvor over 20 000 soldater har falt.

Hvorfor kan de komme hit og gjøre slike ting, forstyrre våre helters evige hvile?

Vi, folket på Côn Đảo, ønsker bare et fredelig liv. Vi vil ikke ha folk som kommer hit for å vise frem luksus. Vi trenger bare ro, varme og stabilitet.

Det knuser hjertet mitt. Hver dag ser jeg bygging ta mer land. Ferieanlegg reise seg. Korallrev og strender ødelegges.

De vil til og med gjenvinne sjøen for å bygge en større rullebane og en golfbane for de superrike.

Vietnam er fortsatt fattig. Folk kjemper for daglige måltider. De superrike utgjør bare en liten del av samfunnet. Vi trenger ikke slike mennesker som tar over øya vår.

Vi trenger ikke luksuriøse resorter som i andre utviklede steder.

Vi burde leve ved å vende tilbake til fred, til kjærlighet, til naturen.

Vi trenger at alle hjelper til med å beskytte denne rubinøya.

Jeg er ikke god med ord, men det gjør så vondt å se innsatsen vår bli ødelagt dag for dag.

Vær så snill, bli med og hold stedet vårt like fredelig som før.

Kjære investorer, tenk dere om.

Folk trenger nå kjærlighet og godhet mer enn materielle ting, synes du ikke?»

**«Jeg er født og oppvokst på denne hellige jorden, kjent som det vietnamesiske fedrelan

Stemmen hennes skalv ikke. Hun var ikke sint.

Hun snakket med den stille sorgen til en som har sett hjemmet sitt forandres uten å kunne stoppe det, og med verdigheten til en som fortsatt håper at det ikke er for sent.

Som norsk besøkende langt hjemmefra var det umulig å ikke kjenne tyngden av det hun bar på. Historien hennes handlet ikke bare om utbygging.

Den handlet om identitet.

Om minne.

Om hellig jord.

Om en livsrytme som sakte glipper mellom fingrene.

Og i den lille restauranten, omgitt av lyktelys og stormvind, forsto jeg noe grunnleggende:

Det er dette Côn Đảo som er verdt å beskytte.

Ikke de glitrende resortene som reiser seg langs strendene.

Ikke golfbanene tegnet for de rike.

Ikke rullebanene som strekker seg stadig lenger ut i havet.

Men dette:

De varme, enkle stedene.

Familiene som bærer øyas tradisjoner i hendene sine.

Mennesker som Chi, som elsker landet sitt nok til å tale—selv når det gjør vondt.

Historien hennes er ikke bare hennes.

Det er Côn Đảos historie.

Historien om et sted som fortjener å forbli helt, fredelig og hellig.

Og det er derfor jeg deler den—slik at flere kan lytte før alt som virkelig betyr noe blir borte

bor fortsatt her. Mine besteforeldre på morssiden kom til Côn Đảo i 1973, før frigjøringen av Sør-Vietnam.

Jeg elsker dette landet dypt—det er stedet der jeg ble født og vokste opp.

Og nå er jeg 45 år gammel og ser dette vakre, fredelige stedet bli forstyrret av pengesultne investorer som bare vil tjene på hjemlandet vårt—denne kjære øya, spesielt stedet der mer enn 20 000 soldater har falt.

Hvorfor kan de komme hit og gjøre dette, forstyrre heltenes evige hvile?

Vi, folket på Côn Đảo, ønsker bare et liv som dette. Vi vil ikke ha folk som kommer for å vise fram luksus.

Vi trenger bare fred, varme og stabilitet.

Det gjør vondt i hjertet. Hver dag ser jeg hvordan utbygging tar mer land.

Resorter som reiser seg.

Korallrev og strender som ødelegges.

Nå vil de